Geithams

Den største stikkevepsen med impresjonerte karakteristikker.
Geithamsen (Vespa crabro) er uten tvil den største arten blant stikkevepsene, og dens imponerende størrelse, kraftige bakhode og utbredte rødbrune farge gjør den lett gjenkjennelig.

Selv om den var fraværende i Norge fra 1911 til 2007, har den de siste årene blitt stadig mer tallrik på store deler av Østlandet. Denne arten av stikkeveps er kjent for sin fredelige natur og sjeldne aggressivitet mot mennesker. En nattaktiv jeger, geithamsen jakter ofte i tretoppene.

Kjennetegn

Geithamsen utmerker seg blant stikkevepsene med sine helt gule øyeinnskjæringer og munnskjold. Dronningene og arbeiderne har en kraftig rødbrun farge på bakhodet. Øynene deres er plassert langt fremme på hodet, foran de fasettformede øynene. Mellomkroppen er mørkbrun på oversiden og rødlig på sidene, uten gule tegninger. På bakkroppens to første ryggledd finner vi brede mørke fargeområder, med et smalt rødt bånd forrest og et smalt gult bånd bakerst på det første leddet.
Hannene ligner dronninger og arbeidere, men de er slankere og har mindre utvidet bakhode som er mer gult i fargen. Antennene deres har også to tydelige sansekjøler på hvert ledd.
Lengdene på geithamsen varierer: arbeidere kan være mellom 18-24 mm; dronninger mellom 25-35 mm; mens hannene kan være mellom 21-28 mm.

Utbredelse

Etter en lang periode uten funn, ble arten på nytt oppdaget i Trøgstad i Østfold og Eidskog i Hedmark i 2007. I de siste årene har geithamsens utbredelsesområde raskt utvidet seg, og den har gjenerobret sin opprinnelige utbredelse i Norge.

Levesett

Geithamsen er en art som hovedsakelig er knyttet til løvskogområder, og den besøker sjelden blomster, selv om den av og til kan bli funnet på skjermplanter. For å tilfredsstille sitt sukkerbehov drikker den hovedsakelig sevje, som den får ved å fjerne barken fra kvister på løvtrær. Det er ikke uvanlig å finne geithamsen på nylig kuttete trestammer med sevjeutflod. Arten er et rovdyr som jakter på andre insekter, og den kan fange både øyenstikkere og store gresshopper, men den foretrekker middels store insekter som fluer, sommerfugler og honningbier. Geithamsen tar med seg byttet til bolet for å mate larvene sine.

Selv om geithamsen kan være ganske vanlig i nærområdet, er den relativt sjelden å se. Dette kommer delvis av dens nattaktive adferd og dens preferanse for opphold i trekronene. Den er også svært lite aggressiv og viser liten interesse for mennesker. Man kan imidlertid legge merke til den karakteristiske, dype brummingen når geithamsen er i flukt og tiltrekkes av lys fra utendørslamper.
Dersom man har et bol både hjemme eller i nærheten, kan man være heldig å observere den. Geithamsen jakter ofte bier i nærheten av bikuber. Dronningene overvintrer i bakken og kommer frem fra vinterhiet i midten av mai, og de første arbeiderne klekkes vanligvis i begynnelsen av juli. Nyklekte dronninger og hanner forlater bolet i september og oktober.
Bolet til geithamsen blir vanligvis anlagt inne i hule trær eller fuglekasser, men det kan også lage bolet i sjeldne tilfeller der jordhuller er tilgjengelige. Gamle, hule eiketrær er typiske bosteder for geithamsen, men den benytter seg også av loftrom i bygninger hvis det er tilgang via ventilasjon eller sprekker.
Geithamsen bygger bolet sitt med en lys brun farge, da den bruker råtten ved som byggemateriale. Bolet er skjørt og har en stor åpning nederst. Veggene har en bølget form med flere sideganger, og bolet kan huse flere hundre arbeidere.