Storskogmus

I Norge finner vi storskogmus (Apodemus flavicollis), tidligere kjent som stor skogmus, i dalene på Østlandet og langs kysten nordover til Trondheim.

Den kan påtreffes i fjellbjørkeskogen, men ikke i høyfjellet. Storskogmus søker ofte inn i hus og hytter om vinteren, men de yngler ikke innendørs. Likevel kan de forårsake betydelig skade ved å gnage på materialer og forurense med ekskrementer og urin.

Utbredelse

Storskogmus finnes i sørlige deler av England, det sørlige Skandinavia og østover mot Ural.
I Norge finnes den i dalene på Østlandet og langs kysten nordover til Trondheim. Den kan leve i fjellbjørkeskoger, men ikke i høyfjellet.

Kjennetegn

Storskogmus er mellom 8 og 13 cm lang. Halen, som er litt lengre enn kroppen, måler 9-13 cm. Ryggen er som regel brunrød, mens buken er hvit. Et tydelig gulbrunt halsbånd på brystet er vanlig, men noen eksemplarer har heller en rund gul flekk. Man kan enkelt skille storskogmus fra småskogmus ved størrelsen og den lengre halen. Småskogmus har vanligvis en avlang flekk på brystet. Storskogmus skilles også lett fra husmus ved sitt gulbrune halsbånd, sin spisse snute, store ører og fremtredende øyne.

En felles egenskap blant gnagere er deres spesialiserte gnagertenner (fortenner), som er store, krumme og ekstremt harde. Tennene vokser kontinuerlig og holdes skarpe ved gnaging.

Ekskrementene fra storskogmus er forholdsvis korte (3–6 mm) og tykkere enn ekskrementer fra husmus. Museavføring kan i enkelte tilfeller bli forvekslet med ekskrementer fra andre dyr, som flaggermus. Flaggermusavføring inneholder imidlertid kun insektrester og smuldrer lett når man tar på den.

Man kan identifisere spor av storskogmus ved å bruke mel eller talkum for å se fotavtrykk. Disse dyrene har fire tær på frembeina og fem på bakbeina. Fotavtrykkene fra bakbena er 22–24 mm lange. Det er også vanlig å se slepespor fra halen mellom fotavtrykkene.

Livssyklus

Forplantning skjer utendørs i sommerhalvåret. Drektighetstiden varer i omtrent tre uker, og storskogmus kan få 2–3 kull i året, med 3–7 unger per kull. De yngler ikke innendørs. Bolene deres finner man vanligvis i ganger under bakken, men de kan også bygge bol oppe i trær eller i fuglekasser.

Atferd

Storskogmus er nattaktive, raske løpere og flinke klatrere. De er også dyktige svømmere. Gnagere utforsker verden ved å gnage, ikke for å slipe tennene, men for å finne mat eller skape tilgang gjennom hindringer som emballasje eller vegger. En storskogmus beveger seg vanligvis bare noen få meter fra bolet sitt dersom det finnes nok mat i nærheten. Ved matmangel kan musene vandre lengre unna for å finne føde. Mus kan også bli transportert av mennesker gjennom varer som fraktes med bil, båt eller tog.

Fødeopptak

Storskogmus lever for det meste av planter og frø, og de er flinke til å lagre mat. De viser lite frykt for ny mat eller gjenstander (neofobi) og er generelt svært nysgjerrige. Alle gnagere kan imidlertid utvikle motvilje mot bestemte typer åte. Hvis de blir syke av å spise en type mat, vil de senere unngå den (sekundær åtevegring).

Storskogmus som skadedyr

Storskogmus trekker gjerne inn i bygninger om høsten. De foretrekker ofte de øvre delene av huset, i motsetning til småskogmus som holder seg i de nedre områdene. Skogmus kan forårsake betydelige økonomiske tap ved å spise eller forurense matvarer og dyrefôr med urin og ekskrementer. De kan også skade bygninger ved å gnage hull i vegger, gulv og tak. I tillegg ødelegger de isolasjonsmateriale, møbler, klær og elektriske ledninger. Døde gnagere i vegger og gulv kan også føre til luktproblemer.

Kan storskogmus smitte mennesker med sykdommer?

Gnagere kan spre sykdom ettersom de ofte ferdes i skitne områder og i nærheten av mat. På verdensbasis er gnagere reservoarer for mange typer smittsomme sykdommer. Enkelte tiltak kan imidlertid redusere risikoen for smitte, som å bruke våte kluter fremfor feiekost eller støvsuger ved rengjøring for å unngå å spre smittestoffer i luften. Hansker og munnbind kan også brukes som beskyttelse.

Storskogmus er ikke kjent for å smitte mennesker med musepest. Musepest spres av klatremus og rødmus i Nord-Norge.

Forebygging og sikring

Det mest effektive forebyggende tiltaket mot storskogmus er å hindre dem i å komme inn. Alle åpninger større enn 6 mm må tettes. Ventilasjonsåpninger bør sikres med metallnetting, og dører må slutte tett mot karmene. Greiner fra trær bør ikke henge over tak, da mus er svært gode klatrere.

Bygninger bør undersøkes for hull eller sprekker som mus kan bruke som inngang. Rørgjennomføringer må tettes med betong eller spesialløsninger, og kjellergulv bør støpes. Før sikring utføres, bør man finne ut hvor musene kommer inn og oppholder seg. Ytterområder som kan huse mus, som vegetasjon tett inntil bygningen, bør også ryddes.

Bekjempelse

Opprydding:
Rydding og sanitasjon er nødvendige tiltak for å bekjempe gnagerproblemer. Fjern søppel, matrester og høyt gress rundt bygninger for å minimere mat- og vannkilder. Sørg også for god rotasjon i lagre slik at varer ikke blir stående for lenge.

Feller:
Klappfeller er effektive og dreper musen raskt. Feller bør plasseres langs vegger der musene går, med utløsermekanismen vendt inn mot veggen. Som åte er mat som peanøttsmør, bacon eller nøtter effektive. Flere feller bør plasseres tett sammen for best resultat.

Gift:
Bruk av musegift kan være effektivt, men bør unngås i privatboliger på grunn av risikoen for forgiftning av andre dyr og mennesker. Eventuelle døde dyr kan også skape luktproblemer.

Etterkontroll:
Etter at bekjempelsestiltak er gjennomført, bør det kontrolleres om det fortsatt er gnageraktivitet. Ser man nye spor, kan det være nødvendig med ytterligere løst.