Svartrotte

Svartrotte (Rattus rattus) stammer opprinnelig fra skogområder i Sørøst-Asia. Den er en svært dyktig klatrer og finnes ofte høyt oppe i bygninger eller i trær i områder hvor den er vanlig.

På engelsk kalles den ofte "roof rat", et navn som beskriver dens klatreferdigheter. Den er også kjent som "ship rat", "house rat" og "black rat" i utlandet. I Norge regnes svartrotta som utryddet, men det er mulig at den kan komme tilbake, for eksempel med skip som ankommer landet.

Utbredelse

Svartrotta finnes nesten over hele verden, med unntak av polare områder. Den er vanligst i tropiske og subtropiske regioner, der den lever nær menneskelig bebyggelse, særlig i havneområder. I middelhavslandene er svartrotta vanlig, og den finnes også lenger nord i Europa. I Norge er den imidlertid ansett som utryddet.

Kjennetegn

Navnet svartrotte er noe misvisende siden arten kan ha pels i farger fra svart til brun og grå, likt som brunrotta. Svartrotta er mindre enn brunrotta, med en typisk vekt på 150–200 gram og en kroppslengde på 16–23 cm. Halen er 18–25 cm lang og lengre enn kroppen. Den har en spissere snute og større, hårløse ører sammenlignet med brunrotte.

Pelsen til svartrotta er noe mykere enn brunrottas. Det kan være utfordrende å skille de to artene ved første øyekast, men følgende karakteristikker kan være til hjelp:

1. Halen strekker seg forbi snuten når den legges over kroppen.
2. Ører kan brettes ned og dekke øynene.
3. Snuten er spiss.

Alle rotter, inkludert svartrotta, har karakteristiske gnagertenner som er store, buede og svært harde. Tennene vokser kontinuerlig og slipes automatisk når dyret gnager.

Svartrottas ekskrementer er opptil 1,2 cm lange, ofte svarte og mer buede enn brunrottas. Ekskrementer fra andre dyr, som flaggermus og pinnsvin, kan forveksles med rottelort. Flaggermuslort er mye mindre, smuldrer lett og inneholder kun insektrester. Pinnsvinlort er større, inneholder insekter, plantemateriale og ofte sandkorn.

Man kan også identifisere svartrotter ved hjelp av fotspor i støv eller strødd mel/talkum. Svartrotter har fire tær på frembeina og fem på bakbeina. De etterlater ofte slepespor av halen mellom fotavtrykkene.

Livssyklus

Svartrotta blir kjønnsmoden etter to til tre måneder. Den får tre til seks kull i året med fire til åtte unger per kull, avhengig av tilgangen på mat og bolplasser. Ynglingen skjer hovedsakelig vår og høst, men kan foregå året rundt under gode forhold. Svartrotter lever om lag ett år i naturlige omgivelser.

Atferd

Svartrotta er nattaktiv, sky og viser ofte samme grad av neofobi (se eget avsnitt) som brunrotta. Den kan svømme, men liker seg ikke i vann. Den er en utmerket klatrer og oppholder seg ofte i trær, under tak og inni vegger. Svartrotta foretrekker mørke, skyggefulle steder og markerer gangveiene sine med urin. Den navigerer ved hjelp av luktesansen og følsomme værhår, og beveger seg helst langs faste objekter som vegger.

Gnaging er en naturlig atferd og viktig for å utforske nye omgivelser. Svartrotta kan gnage seg gjennom materialer som treverk, plast, bly, aluminium og porøs betong.

En svartrotte har en aksjonsradius på 8–30 meter, avhengig av miljøet. Nærhet til mat og vann minimerer bevegelsene, mens mangel på ressurser kan føre til vandringer over lengre avstander.

Svartrotta bygger reir som gir varme og beskyttelse. Slike bygges ofte høyt oppe i trær eller under tak. På høsten intensiveres bolbyggingen for å beskytte mot vær og fiender.

Fødeopptak

Svartrotta er altetende, men foretrekker frukt og grønnsaker. Den trenger daglig tilgang til vann.

Neofobi og åtevegring

Mange svartrotter unngår nye objekter, mat eller ukjente lukter i sine omgivelser, et fenomen som kalles neofobi. Rotter kan også vise åtevegring, hvor de ikke spiser mat de tidligere har blitt syke av (sekundær åtevegring), eller unngår ny mat generelt (primær åtevegring).

Svartrotta som skadedyr

Rotter er blant verdens mest problematiske skadedyr. De kan forårsake økonomiske tap ved å spise mat- og dyrefôr, skade avlingene i landbruket og forurense med ekskrementer og urin.

Svartrotta skader bygninger med gnaging og reirbygging. Den kan ødelegge vegger, tak, isolasjon, vannledninger, elektriske kabler og telefonledninger, som kan føre til kortslutninger, brann og lekkasjer. Døde rotter som ligger gjemt, kan også forårsake luktproblemer.

Kan svartrotter smitte mennesker med sykdommer?

Svartrotter kan spre sykdom via virus, bakterier og parasitter de bærer med seg. Selv om svartrotta er utryddet i Norge, kan den introduseres med skip fra utlandet, og tidligere sykdomstilfeller knyttet til rotter viser hvor viktig forebygging er.

Ved rengjøring av områder med gnagere bør man bruke våte kluter for å unngå støv som kan inneholde smittestoffer. Hansker og munnbind bør benyttes, og bygninger bør sikres mot gnagere ved å tette åpninger og lagre mat trygt.

Forebygging og sikring

Den beste måten å forhindre rotteproblemer på er å hindre dem i å komme inn. Åpninger større enn 12 mm bør tettes med netting eller andre robuste materialer. Kjellervinduer må være hele, og ventilasjonsåpninger bør sikres. Greiner som henger over tak, bør fjernes, og glatte sperrer kan installeres for å hindre klatring.

Bekjempelse

Opprydding (sanitasjon):
Fjern søppel, matrester, og mulige skjulesteder innendørs og utendørs.

Feller:
Klappfeller kan plasseres langs vegger og høyt oppe. Bruk mat som peanøttsmør, frukt eller leverpostei som åte.

Gift:
Rottegift er effektiv, men skal kun brukes av godkjente skadedyrbekjempere. Giften må plasseres i sikre åtestasjoner for å beskytte andre dyr og mennesker.

Repellenter og biologiske metoder:
Ultralyd og kjemiske avskrekkingsmidler har ikke vist seg effektive.

Etterkontroll:
Bekjempelsen må avsluttes med overvåkning for å sikre at problemet er løst.