Vånd - Jordrotte

Vånd (Arvicola amphibius), tidligere kjent som Arvicola terrestris, kalles ofte jordrotte eller vannrotte. På svensk kalles den «vattensork», mens den på dansk heter «mosegris».

Vånden kan gjøre betydelig skade på plener, busker og trær og utgjør en utfordring for landbruket.
Den går imidlertid ikke inn i bygninger.

Utbredelse

Vånd finnes i store deler av Europa og Eurasia, og i Norge er den vanlig helt opp til Troms fylke. Den forekommer særlig langs kysten, men finnes også i innlandet og på høyfjellsenger.

Kjennetegn

Vånden har en kort snute, små ører som nesten er skjult i pelsen, korte ben og en kort, hårete hale. Den kan veie opptil 200 gram som voksen, med en kroppslengde på 12–20 cm og en hale på 5–11 cm. Kroppens fasong er klumpete og rund, i motsetning til de mer slanke rottene og musene. Pelsen varierer i farge fra lys grå til mørk brun og svart.

Vånden tilhører gnagergruppen og har de karakteristiske fortennene som også ses hos rotter og mus. Selv om den ofte kalles jordrotte eller vannrotte, er vånden ikke en rotte.

Livssyklus

Vånden bygger bol under bakken og lager gangsystemer i tilknytning til dette. Ungene fødes sent på våren og om sommeren. Drektighetsperioden er ca. tre uker, og hunnen kan få 3–5 kull i løpet av en sesong. Hvert kull består av 4–8 unger. Hunnen kan pare seg igjen rett etter fødselen, og ungene kan reprodusere allerede når de er to måneder gamle.

Vånden forsvarer territoriet sitt, og avvennede unger må finne egne områder å slå seg ned i. Disse sprer seg ofte til naboområder. Naturlige fiender for vånden inkluderer rovfugler, måker, hegre, røyskatt, rev, hund og huskatt.

Atferd

Vånden graver omfattende underjordiske gangsystemer. Åpningshullene har som regel en diameter på 5–8 cm og munner ut i jordhaugens ytterkant. Om våren kan man se «jordpølser» – jord som vånden har gravd ut og stappet inn i snøganger.

Gangsystemene ligger hovedsakelig rett under jordoverflaten, men enkelte tunneler når dypere til mat- og ynglekamre. Gangene har flere utganger, og i tverrsnitt er de vertikalt ovale.

Vånden er mest aktiv om natten og trives i fuktige områder, selv om den også finnes på tørre steder. Den lever hovedsakelig av planterøtter, rotknoller, blader, stengler, frø, grønnsaker og frukt. Vånden hamstrer mat i egne lagre i gangsystemet.

Vånd som skadedyr

De største skadene fra vånd er ødeleggelse av røtter på prydbusker og frukttrær, noe som kan føre til store økonomiske tap, særlig i frukthager. Gangsystemene deres kan også skade plener, hager og plantefelt. I tillegg kan vånd gnage på underjordiske kabler. I motsetning til rotter og mus går vånd ikke inn i bygninger.

Sykdommer fra vånd

Vånden kan være bærer av bakterien som forårsaker tularemi (harepest). Hos mennesker opptrer dette sjelden i Norge, men er ofte knyttet til forurenset drikkevann.

Forebygging

Vånden er ofte forvekslet med brunrotte, så det er viktig å identifisere riktig gnager for å iverksette tiltak. Undersøk området for spor av vånd, og steng hull og ganger. Aktive ganger og hull gjenåpnes raskt.

Store våndproblemer oppstår ofte i nærheten av brakklagt jordbruksland som fungerer som hekkeområder. Derfor er samarbeid med naboer viktig for å kontrollere tilstrømningen. Gress bør klippes kort, og tunge redskaper kan brukes for å ødelegge gangsystemene. På brakklagte områder kan jordfres eller beitedyr brukes for å redusere bestanden.

I noen land er gjerder utviklet for å holde vånd ute. Disse bør stikke 20–50 cm ned i bakken og 30–50 cm opp over bakken. Slik kan man beskytte sårbare områder som botaniske hager.

Bekjempelse

Bekjempelse skal utføres med minst mulig risiko for helse og miljø. Dette gjøres med mekaniske metoder, som feller. Rottefeller, muldvarpsakser eller kassefeller plasseres der hvor vånden er aktiv. Levende feller må ha åte (for eksempel solsikkefrø, poteter eller gulrøtter), samt vann og et skjulested for dyret. Fellene må kontrolleres daglig. Fangede dyr kan enten slippes i naturen eller avlives i henhold til dyrevelferdsloven.

Klappfeller kan også plasseres i gangsystemene. For best resultat anbefales to feller etter hverandre. Muldvarpsakser og lignende feller kan også brukes.

Det finnes ingen godkjente plantevernmidler eller biocidprodukter for kontroll av vånd. Aluminiumfosfid kan brukes av godkjente skadedyrbekjempere, men kun i tilfeller hvor vånden forårsaker mekanisk skade. Apparater som ultralyd eller kjemikalier som møllkuler har ingen dokumentert effekt, og det er ikke tillatt å bruke slike. Forsøk på å drukne vånden ved å fylle gangsystemene med vann er heller ikke effektivt.

Hunder og katter kan bidra til å kontrollere bestanden, men på grunn av våndens høye reproduksjonsevne vil effekten være begrenset. Det er nesten umulig å utrydde vånd helt, da nye dyr raskt vil invadere området. Bekjempelse bør derfor starte tidlig på våren før bestanden blir for stor, og etter vellykket bekjempelse bør gangsystemene ødelegges for å forhindre reetablering.